Far Tilgir av W. Livingston Lamed

© Nadezhda1906 | Dreamstime Stock Photos

Hør her, min sønn. Jeg sier dette mens du ligger og sover, med en liten neve under

kinnet og de blonde krøllene klistret fuktig til pannen. Jeg har sneket meg inn på

rommet ditt alene. For bare noen minutter siden, mens jeg satt og leste på kontoret,

gikk det en bølge av anger gjennom meg. Full av skyldfølelse gikk jeg hit til sengen

din.

dreamstime_xl_17115571

Det er altså noe jeg har tenkt på, gutten min. Jeg har vært sint på deg. Jeg kjeftet på

 

deg da du kledde på deg for å gå på skolen fordi du bare feiet over fjeset ditt med
kluten. Jeg tok deg i skole for ikke å ha rene sko. Jeg ropte sint da du kastet noen av

tingene dine på gulvet.

 

Jeg fant noe å klage på under frokosten også. Du la albuene på bordet. Du smurte for

tykt på med smør. Og da du skulle stryke av gårde for å leke mens jeg skulle av sted
med toget, snudde du deg og vinket med en hånd og ropte: «Ha det, pappa!» Og jeg

morsket meg og svarte: «Rett i ryggen, gutt!»

Og så begynte det om igjen alt sammen om ettermiddagen. Da jeg kom oppover

Veien fikk jeg se deg sitte og spille med klinkekuler. Det var hull på strømpene dine.

Jeg ydmyket deg for øynene på vennene dine ved å sende deg foran meg opp til huset.

Strømper er dyre – og hvis du hadde vært nødt til å kjøpe dem, ville du ha vært mer

forsiktig! Tenk deg det, gutten min, fra en far!

Husker du, senere, da jeg satt og leste og du kom fryktsom inn til meg med et såret

blikk i øynene? Da jeg så opp, irritert over forstyrrelsen, nølte du ved døren. «Hva er det du

vil,» spurte jeg brått.

dreamstime_xl_53656961

Du sa ingenting, men løp over gulvet i et eneste sprang, kastet deg om halsen på meg, ga

meg en klem og viste meg en hengivenhet som Gud har plantet i hjertet ditt og som

likegyldighet og forsømmelser ikke hadde kunnet ta bort. Så var du vekk, på vei opp

trappen.

 

Lille gutt, noen øyeblikk senere gled papirene ut av hendene mine og en frykteldreamstime_xl_61077621

følelse overveldet meg. Hva hadde vanene gjort med meg? Vanen med å finne feil,

med å irettesette – det var det du fikk igjen av meg. Det var ikke det at jeg ikke var

glad i deg. Det var det at jeg ventet altfor mye av deg i forhold til alderen. Jeg brukte

min egen alder som målestokk.

Og det var så mye som var godt og fint og sant ved deg og ditt vesen. Det lille hjertet

ditt var like stort som morgengryet over fjellene. Det viste du da du spontant kom

løpende for å kysse meg god natt. Ingenting annet betyr noe i kveld, gutten min. Jeg

er kommet til sengekanten din imørke, og jeg har knelt i skam.

Det er en veik forsoning; jeg vet at du ikke ville forstå disse tingene hvis jeg fortalte

deg dem mens du var våken. Men i morgen skal jeg bli en skikkelig pappa! Jeg skal

være kameraten din, være lei meg når du har det leit, le når du ler. Jeg skal bite meg i

tungen når det melder seg utålmodige ord. Som et ritual skal jeg gjenta og gjenta:

Han er bare en liten gutt, han er bare en liten gutt!

Jeg er redd jeg har sett på deg som en liten mann. Men når jeg ser deg nå, lille gutt,

kan jeg se at du ennå er et lite barn. I går satt du på mors fang med hodet på skulderen

hennes.

Jeg har krevd altfor mye, altfor mye.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Pin on PinterestEmail this to someoneDigg thisShare on TumblrShare on LinkedInPrint this page